Poésie

Nok en spennende time av Littérature et Société har gitt meg masse inspirasjon. Temaet er fortsatt det surrealistiske, og det er så interessant å kunne bruke noen av metodene som de gamle surrealistene bruke for å skrive. I dag fikk vi beskjed om å velge den setningen fra en tekst vi leste «som snakket» mest til oss, og skrive en tekst forbundet til de følelsene denne setningen vekket i oss. Jeg valgte «Nous touchons du doit ces étoiles tendres qui peuplaient nos rêves» - «Vi tar på de kjærlige stjernene som gir liv til drømmene våre». Jeg skrev et dikt på fransk til dette, men er litt usikker på det så jeg legger det ikke ut. Derimot, syns jeg dette sitatet sier omtrent det jeg ville, men med en litt annen vri:

You know that place between sleep and awake, the place where you can still remember dreaming? That's where I will always love you, that's where I'll be waiting.

Peter Pan

Det jeg mente å uttrykke i diktet mitt var hvordan idéen om å dra til Frankrike kom til meg nesten som en drøm. Fransk har alltid gledet meg masse, så det var på en måte stjernen min. Drømmen, altså det abstrakte, var hvordan tanken om å dra sakte men sikkert plantet seg hos meg ... Ordentlig filosofi det der ^^ God helg, og gratulerer med dagen som kommer i morgen Solveig!